Williams rute
Flyktningeruter For mange nordmenn var Sverige et trygt tilfluktssted under krigen. Reisen den gang var noe helt annet enn dagens «Harryturer». Tyske soldater, Grensepolitiet og Statspolitiet holdt øye med grensen og trafikken mot grenseområdene. Fra 1940 ble ordningen med grenseboerbevis innført. Dette for å kunne legitimere seg og for at man kunne dokumentere at man hadde lov til å oppholde seg i området man var. Grenseboerbevis måtte fremvises ved kontroller og grenseboerbevis krevdes for hele området øst for Glomma. Bilene som fantes måtte ha kjøretillatelse og de som ikke bodde i grensesonen måtte ha passersedler. Noen flyktet på egen hånd men langt de fleste flyktet på ruter som fungerte i kortere eller lengre tid. Mellom grenserøys 36 og 44 passerte kanskje så mye som 15-20% av alle flyktninger til Sverige under krigen. Det var mange og store ruter som passerte her.
Folk var forsiktige den gangen og man kjente ofte ikke sine hjelpere ved navn og langt mindre de man loset. Det ble selvfølgelig heller ikke sagt hvor man ferdes og i mørket hadde mange ikke en anelse om hvor de ble ført. Disse tause menn og kvinner snakket knappest om hva de hadde vært med på i årene etter krigen og derfor er mange av dem fortsatt ikke kjent – ei heller i dag.
«Williams rute» Williams rute var navnet på ei viktig flyktningerute organisert av Sivorg under 2 verdenskrig. William var dekknavnet til Henry Hauge fra Nordstrand i Oslo. Vinteren 1944 organiserte han ei rute som gikk med lastebil fra Oslo, over Fetsund, Momoen og Hemnes til Basnes. Det var en omfattende og risikofylt prosess i Oslo med dekkleiligheter og samling av flyktninger for transport. Selve biltransporten gikk med bilende patrulje et kvarters tid før transporten og et omfattende nett av kontaktpersoner som meldte at kysten var klar. Den siste var Kristian Basnes som sto ved Basnesfurua og leste avisen. Williams rutes mest aktive tid ble kort og hektisk. I den mest hektiske fasen og på bare vel 3 måneder førte de over 1000 mennesker i sikkerhet når det trengtes som mest. Fra Basnes ble man rodd over Mjermen på sommerstid og isen ble benyttet om vinteren. Fra det var slutt på biltransporten var det ca. 17 km å gjennom skogen. I all slags vær og all slags føre frem til Rømungsneset på Svensk side. En strabasiøs tur i veiløst terreng for unge og gamle – men forholdsvis trygt etter at man var kommet inn i skogen. Endepunktet var Rømungsneset i Sverige hos Paul Edvindsson og kona Rut. Losene på denne siste strekningen var Fritjof Heyerdal Simonsen, Asbjørn Basnes, Trygve Basnes, Harald Sundby, Alf Snarholt og Sven Burås. Flere deltok sikkert og man skal slettes ikke glemme de som satt hjemme med ansvar for hus og barn. Per Vennemoe, Gunnar Hemstad og Ragnvald Hemstad var også aktive på Williams rute fra vinteren 1944 og fortsatte virksomheten frem til oktober 1944 hvor Per Vennemoe ble tatt ved kryssingen av dagens vei 21 ved Karsby. Brødrene Hemstad forlot da Høland og gikk i dekning på Stabekk hvor de ble arrestert ikke lenge etterpå. Vennemoe ble forhørt og torturert på Victoria Terrasse, deretter overført til dødscelle på Akershus og etter hvert til Grini i februar 1945 hvor han satt til krigens slutt. Brødrene Hemstad satt på Grini. Ragnvald Hemstad ble overført til Mysen mot slutten av krigen.
Williams rute er trolig den best dokumenterte flyktningeruta fra 2. verdenskrig gjennom den autentiske filmen Flukten fra Hakekorset tatt opp av fotofirmaet Nerlien.
