Bøen

Verket

Her ved skiltet heter det Verket, og grunnen hører gården Bøen til. Allerede i 1907 ble det etablert kraftverk her som et samarbeid mellom gårdene Bøen, Soprim Nordre, Soprim Søndre og Koldberg. Kraftverket var et av Hølands aller første og var et likestrømsverk. Driften ble avviklet på 60-tallet. Stedet har imidlertid ikke navnet sitt etter elverket, men etter et teglverk på gården Skarrebols grunn ved utløpet av Bråtebekken rett nedstrøms for fossen. Teglverket ble opprettet så tidlig som før 1758 og var i drift til etter 1852. Fossen heter naturlig nok Verksfossen.

Bøen

Olaf Rygh mener at navnet Bøen sannsynligvis kommer fra Bærinn, bestemt form av bær som betyr gård og vin som betyr eng. Hvis dette er riktig kan gården være tatt opp så tidlig som 600 år etter Kristus. Bøen er første gang nevnt i skriftlige kilder i 1528 under navnet Byy mens allerede i 1560 er gården omtalt som Bøen.

Familien Øiseth og krigen

I aprildagene 1940 møtte brødrene Kristian og Gunnar Øiseth til mobiliseringen. Familien på Bøen var blant de i Vålekroken som tidlig ble engasjert i organisert kurer og flyktningetrafikk. Sannsynligvis allerede fra sommeren 1940. Familien ble samtidig av dem i distriktet som ble hardest rammet. Aktiviteten rundt Bøen er lite omtalt i skriftlige kilder. Mye av historien har dessverre gått tapt da krigen i liten grad ble snakket om i etterkant. Brukerne på Bøen var Thorstein d.e. og kona Martha Elisabeth. Odelssønnen Kristian, 28 år i 1940, drev gården. Hans kone var Phyllies Henny Mathilde Clayton Ryder fra Sandvika. Kristian drev både med los og kurervirksomhet. Losvirksomheten er det sparsomt med opplysninger om og kurervirksomheten har vært omfattet av taushetsplikt til etter at Phyllies var borte og helt frem til året før Kristian døde. Det er først i 2024 det er bragt klarhet i at Kristian var kurer for Motstandsgruppen 2A. 2A knyttet allerede i 1940 kontakt med den Britiske legasjon i Stockholm og senere SOE. Kristian hadde kontakt både med Oslos legendariske Politimester Kristian Welhaven og hans adjutant, senere sjef for Politiets Overvåkingstjeneste, Asbjørn Bryhn. Asbjørn Bryhn var leder for politigruppen i motstandsgruppen 2A. Forbindelsen til motstandsgruppen ble trolig etablert gjennom Phyllies` stefar Eugen Hansen som var overbetjent i Oslopolitiet. Det er ikke ukjent fra motstandsmiljøene at man brukte slekt og venner som man stolte på. Etter at Welhaven var sendt til Tyskland og Bryhn måtte dra til Sverige fortsatte los og kurervirksomheten frem til Kristian ble arrestert i februar 1943. Tidlig under krigen ble ofte kurer og lostrafikk sammenblandet - med de konsekvensene dette fikk. Senere under krigen ble disse aktivitetene som oftest drevet hver for seg. Kurertrafikken omfattet bla etterretningsmateriale i form av rapporter, kart og skisser.

Kristian Øiseth

Phyllies Henny Mathilde Øiseth

Kristian brukte omtrentlig de samme traseene som de senere Williams rute og den mindre kjente men betydelig større Kommunistruta. Rutenavnene kom først etter krigen, men det var ofte flere av de samme i Vålekroken og inne ved Mjermen som deltok på en eller flere ruter i kortere eller lengre perioder. Som kurer gikk Kristian ofte over Bønsdammen og korteste veien gjennom Soprimskogen til Rømungsneset. Dette var dog ei svært lang og strabasiøs rute i mye ulendt og vått terreng. Noe trafikk gikk over Basnes og noen ganger førte han så langt inn som til Digerneset og brukte båt over Vadet. Vadet er Mjermens smaleste punkt og var vadested i gammel tid før reguleringen av Mjermen. Så tidlig under krigen kunne det være vanskelig å få flyktninger over grensen uten at de ble avvist og Kristian har fortalt at de derfor ofte måtte føres et stykke over grensen. Etter hvert endret svenske myndigheter holdning og aktiviteten på Rømungsneset ble akseptert. Thorstein d.e. uttalte etter arrestasjonen at han nå skjønte hvorfor sønnen ofte sov til langt ut på formiddagen, mot normalt å være tidlig oppe for gårdens mange gjøremål. Trafikken må ha vært betydelig.

18. februar 1943 var spillet slutt. Kristian Øiseth ble arrestert som følge av at en annen kurer/los han tidligere hadde samarbeidet med ble arrestert. Dette var en hendelse på Haldentoget hvor en grensepolitimann ble skutt. Losen med følge kom seg først unna, men ble senere fanget. Losen sprakk etter svært harde avhør og ble senere henrettet på Trandum i september 1943. Selve arrestasjonen av Kristian Øiseth skjedde i Kattisvika ved Mjermen. Tysk politi sto og ventet da han kom ned fra skogen med en tømmervending. Han ble så ført til gården hvor han kun fikk ta med seg det nødvendigste. Det skal også ha vært arrestordre på Kristians kone Phyllies, men en tysk offiser lot nåde gå for rett og unnlot å arrestere henne. Trolig av hensyn til deres datter født året før.

Dette stoppet imidlertid ikke Phyllies, og det sies at hun allerede neste natt satte seletøyet på hesten og kjørte flyktninger inn til Mjermen. Når gårdsarbeiderne kom på morgenen sto i alle fall hesten svett på båsen. Trafikken over Bøen fortsatte krigen ut og vi vet blant annet at senere Sogneprest i Høland Ragnvald Hemstad, og hans bror Gunnar, var innlosjert som skogsarbeidere på Bøen fra årsskiftet 1943/1944. De var mest skogsarbeidere på papiret og Ragnvald har senere fortalt at han var redd for å komme i ordentlig avhør da han som tannlegesønn fra Stabekk ikke hadde træler i hendene. Det hadde skogsarbeidere på den tiden mer enn nok av. Han har også fortalt at han en gang gjemte seg på loftet på Bøen mens Grensepolitiet ransaket huset. Han har også gjemt en revolver under en takstein på Bøen som aldri er gjenfunnet. Hemstadbrødrene fikk kalde føtter og forlot Høland i oktober 1944 etter at deres fetter Per Vennemoe ble arrestert som kurer ved Karsby tett på grensen. Hemstadbrødrene ble allikevel arrestert senere samme måned og satt arrestert på Grini og Mysen krigen ut. Til tross for dette fortsatte Phyllies samarbeidet med losene inne ved Mjermen. Det er også grunn til å tro at Phyllies fortsatte kurervirksomheten og at hun hadde kontakt med Stockholm. Senhøsten 1944 skulle Phyllies møte to motstandsmenn i Oslo. Møtet ble avlyst samme dag da disse ble involvert i en skyteepisode med fatal utgang på en kafe i byen. Det er sannsynlig at motstandsmennene var Gregers Gram og Edvard Tallaksen da lignende episoder på denne tiden ikke er kjent.

For Kristians del innledet arrestasjonen en lang og brutal reise. Han ble først ført til Halden, og gjennomgikk tøffe forhør før han ble overført til Grini. I august 1943 ble han overført til Tyskland med skipet Monterosa og til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Ironisk nok ble gummibåten Roy Nilsen og Max Manus brukte ved senkningen av skipet Donau i 1945, som gikk i fast rute til Tyskland sammen med Monterosa, båret inn til Oslo på Timianruta et par km lenger syd. Kristian opplevde og vitnet de verst tenkelige ting under fangenskapet i Sachsenhausen og var blant de heldige nordmennene som ble evakuert fra leiren med de Hvite bussene før dødsmarsjene begynte. Dette var i siste halvdel av mars 1945. De reiste via leiren Neuengamme ved Hamburg som var oppsamlingsleir for Skandinaviske fanger. Kristian befant seg på et lite hotell i Skåne da freden kom i mai 1945. I slutten av mai kom han hjem til kona og datteren, som naturlig nok ikke kjente igjen faren sin. «Overraskelsen var stor da vi kjørte opp veien hjemme», forteller Øiseth i et intervju med Indre Akershus Blad på 1980-tallet. Langs veien sto karer fra Hjemmefronten og ønsket ham velkommen. På tunet sto familie og venner, det var festpyntet og hornmusikken spilte. Øiseth har uttalt at han ikke syntes det var nødvendig med slikt «oppstuss» og at han følte seg litt «beklemt» - kontrastene må ha vært stor i forhold til kampen for å overleve og de grusomhetene han hadde opplevd.

Kristian Øiseths fangehistorie:

1. Arrestert 18.02.1943
2. Halden Ca 18.02.1943 – 16.03.1943
3. Grini 16.03.1943 – 21.08.1943
4. Sachsenhausen 22.08.1943 - 18.03.1945
5. Neuengamme 19.03.1945 – 20.04.1945
6. Et kort opphold i Danmark før ferden gikk videre til Malmø.
7. Befant seg på et lite hotell i Skåne da freden kom i mai 1945.

Hentet av de Hvite bussene i Sachsenhausen sammen med de andre skandinaviske fangene og sendt til Neuengamme ved Hamburg.
Neuengamme var en oppsamlingsleir for Skandinaviske fanger.



Bilder er hentet fra følgende kilder: Forvarets historiske arkiver, Familiene Winsnes Diesen, Øiseth og Sigurdssøns private arkiver, og Timianforeningens egne arkiver. Alt er benyttet etter avtaler med rettighetshavere. Ingenting kan kopieres uten avtale med Foreningen Timian.