Andre flytningruter

For mange nordmenn var Sverige et trygt tilfluktssted under krigen. Reisen den gang var noe helt annet enn dagens «Harryturer».

Et følge med studenter på vei mot Sverige

Tyske soldater, Grensepolitiet og Statspolitiet holdt øye med grensen og trafikken mot grenseområdene. Fra 1940 ble ordningen med grenseboerbevis innført. Dette for å kunne legitimere seg og for at man kunne dokumentere at man hadde lov til å oppholde seg i området man var. Grenseboerbevis måtte fremvises ved kontroller og grenseboerbevis krevdes for hele området øst for Glomma. Bilene som fantes måtte ha kjøretillatelse og de som ikke bodde i grensesonen måtte ha passersedler. Noen flyktet på egen hånd men langt de fleste flyktet på ruter som fungerte i kortere eller lengre tid. Mellom grenserøys 36 og 44 passerte kanskje så mye som 15-20% av alle flyktninger til Sverige under krigen. Det var mange og store ruter som passerte her.

Folk var forsiktige den gangen og man kjente ofte ikke sine hjelpere ved navn og langt mindre de man loset. Det ble selvfølgelig heller ikke sagt hvor man ferdes og i mørket hadde mange ikke en anelse om hvor de ble ført. Disse tause menn og kvinner snakket knappest om hva de hadde vært med på i årene etter krigen og derfor er mange av dem fortsatt ikke kjent – ei heller i dag.

Williams rute, Kommunistruta og Timianruta er beskrevet i egne dokumenter.

«Andre ruter i området mellom Røys 36 og 44»

«Carl Fredriksen transport»

Minnetavle over Carl Fredriksen Transport ved Hølevann

Carl Fredriksens Transport var kodenavnet til en norsk flyktningeoperasjon under krigen. «Carl Fredriksens Transport» var et dekknavn og frekt nok valgte de Carl som var kong Haakons fødenavn og han var sønn av Fredrik, det vil si Carl Fredriksen. Rundt 1000 flyktninger hvorav 358 norske jøder ble reddet i løpet av sju uker vinteren 1942-1943. Sivorg finansierte ruta mesteparten av dens levetid.

Alf Pettersen fra Mysen, med slekt på Skulerud og derfor godt kjent i grensetraktene, hans kone Gerd, gartner Rolf Syversen og Reidar Larsen ledet operasjonen. Reidar Larsen jobbet i transportformidlingen og hadde tilgang på lastebiler. I gartneriet til Rolf Syversen ved Carl Berners plass ble flyktningene samlet før transporten med lastebiler østover startet. Flyktningene ble kjørt på lastebiler, som oftest 2 i følge, helt frem til grensen ved Orderudseter i Marker. Derfra var det en kort spasertur over til Sverige. Transporten gikk tilnærmet 5 dager i uken i sju uker. Gerd Pettersen organiserte rutas varslingssystem mens Alf ledet alle transportene fra passasjersetet i en av lastebilene. Flyktningene satt gjemt mellom varer på lasteplanet. Ruta gikk over Fetsund, Løken og Hemnes videre til Kroksund og inn til Orderudseter. Det var mange hjelpere på veien og spesielt ved Fetsund og kryssingen av Glomma som var et kritisk punkt var det viktig å få beskjed om at kysten var klar. Signalene kunne være klesvask på ei snor eller en mann som sto og kløvde ved. Spesielt viktig var drosjeeierne som hadde god oversikt samt sentralborddamene på sentralene. Beskjeder ble gitt fra sentralborddamene til Gerd i kodet form og formidlet videre. I januar 1943 var det slutt da ruta ble avslørt av tyskerne. Ekteparet Pettersen, sammen med Reidar Larsen og Paul Danielski, som hadde vært sjåfør på mange av turene flyktet selv til Sverige og var der til krigen var slutt. Rolf Syversen ble igjen i Norge da hans kone ventet barn i mars 1943. Etter hvert følte han seg trygg men ble arrestert av tyskerne 10. juli 1943. Rolf Syversen satt på nr 19 og Grini frem til han ble ført til Trandum og henrettet den 30. oktober 1944. Rolf Syversen betalte den største prisen av dem alle. Alf Pettersen, Gerd Pettersen, Rolf Syversen og Reidar Larsen ble posthumt hedret av staten Israel i 2017 for sin innsats for å redde norske jøder.

«Bonden»

Bilde nordover fra Risdammen hvor Timianruta krysset rutene Bonden og Fossen. Dette lange, smale vassdraget som lå i veien unntatt når isen var trygg.

Flyktningeruta Bonden ble startet i september 1941 og gikk gjennom Trøgstad og Kopperud på Ydersbond i Høland. Videre for det meste om Fokkenberg – Setervika – Risdammen – Engemosen - Flatasetra og til Rømungsneset. Bonden var ei Sivorgrute. Frem til studentaksjonen i 1943 hadde ruta en normalkapasitet på noen flyktninger 2-3 ganger i uka Etter det fikk da beskjed om å øke kapasiteten og det ble noen billass i uka. På nyåret 1944 gikk det galt og mesteparten av et følge ble tatt av Grepo ved Setervika. Midt på isen sto en Grepo mann som åpna ild på kloss hold og tvang losen og mesteparten av følget til å overgi seg. Av 28 mann, hovedsakelig studenter, var det kun 6 mann som kom seg unna. Ruta Bonden sprakk og ble litt senere erstattet av ruta Fossen. De fleste slapp uventa fri etter 6 – 8 måneder inklusive losen som slapp ut i november samme året. Losen var Hans Sørli, alias Jørgen. Hans Sørli var bonde på Kopperud På Ydersbond i Høland og mer enn en gang ble det lagt igjen flyktninger her som ikke orket mer. Fra Rødenessjøen inn til Rømungsneset var det losene Linas Hammarø, Harald Aaser, Anders og Andreas Sæter som hadde ansvaret.

«Fossen» Ruta Fossen erstattet ruta Bonden i 1944. Ruta starta ved Mørk ved Øyeren, over til Sandstangen og videre gjennom Trøgstad – Ydersbond - Setervika – Risen og inn til Rømungsneset. Det var som oftest losbytte ved Nes (Østre Trøgstad) eller Kopperudsaga i Høland. På strekningen fra Nes/Kopperudsaga var som oftest Åge Mortensen los og han kjente godt til trafikken da han og hans foreldre bodde på Fokkenberg hvor ruta Bonden hadde passert gjennom tunet i flere år. Ruta gikk fra Fokkenberg over Stråmyr og over Rødenessjøen ved Seterøya.

Åge Mortensen forteller at de dro over Skirfoss kun en gang. Det var lille julaften 1944 og det var litt spesielt den gangen, dårlig føre og glatt å leit å gå. De hadde fått beskjed om at det kom et stort følge til kvelds. Åge fortalte kureren at de ikke kunne ta i mot da det var umulig å komme over isen men det var for seint å snu dem. Da kom han til å tenke på Skirfoss og Åge fikk en kamerat som het Herman Bjørnstad til å skyve en båt på isen opp til Skirfoss. Det gjorde han alene helt til båten plumpa i. Da kasta han seg opp i båten. Åge hadde med seg sin bror Holger denne kvelden og de skulle møte på Kopperudsaga kl 10. De venta og venta, og kl 12 kom det et menneske løpende inn på saga og sa at de var kolossalt forsinka. Åge var redd for at losene som venta ved Skirfoss skulle gå så han sendte sin bror Holger med beskjed om at de måtte vente. Får vi dem bare over sjøen og over på andre sida, så er det ikke så farlig om dem ikke kommer fram på dagen. Da kan dem jo holde seg i skogen. Holger løp så fort han kunne og fikk gitt beskjed. Åge satt og venta og omsider kom dem, et riktig stort følge – 76 i tallet. De begynte å stabbe å gå men allerede da de kom opp til Kopperud så fikk en mann krampe i beina og måtte legges igjen. Han ble dratt inn på forbenken i fjøset og dekket til med høy da de viste at det bodde folk der de kunne stole på. Der bodde Hans Sørli som nå var sluppet løs fra Grini). Da vi kom til Fokkenberg, så gikk det smått og det var leit å gå og dem var kolossalt slitne allerede da forteller Åge. Der sto mor til Åge ute med fjøslykta og tok i mot dem, ho visste de var i anmarsj. Ho går inn etter 2 bøtter melk og det de hadde av glass og kopper. Dem drakk melk som bare det, de 2 bøttene gikk fort unna. Ytterligere 2 mann orka ikke mer og ble lagt igjen på nordre kammerset på Fokkenberg. De andre tok med seg glass og kopper, og subba videre og drakk på veien. Det lå glass og kopper langs veien et langt stykke nedover, som vi pella opp i lyset dagen etter sier Åge. Dem rusla videre, litt bedre til mote, det hjelper jo litt med en melkekopp. De gikk opp mot Roligheta og ned mot Skirfoss. Herman Bjørnstad måtte bære en mann på ryggen det siste stykket ned. Det ble en lang hvil ved Skirfoss for det tok tid å få så mange over i båt, selv om det bare var en kort strekning. Den gang 18 år gamle Erik Bye var med i dette følget og sangen Kjerring på Vintertunet er en sang til ukjente småbrukerkoner som hjalp flyktninger under krigen. Det er nok opplevelsen på Fokkenborg og Martha Mortensen som sto der med fjøslykta, på det som var blitt julaften 1944, som brant seg fast i Erik Byes minne og er grunnlaget for sangen. Fra Rødenessjøen inn til Rømungsneset var det losene Linas Hammarø, Harald Aaser, Anders og Andreas Sæter som hadde ansvaret.

«Storruta/kommunistruta»

Et følge har nådd sikkerheten og passerer de svenske grensevaktene

Denne ruta må ikke forveksles med Kommunistruta gjennom Hemnes og via Basnes til Rømungsneset. Det var Komorg som organiserte denne ruta ut fra Oslo. Denne ruta var på 5 etapper hvor den første gikk til Mørk i Spydeberg. Deretter over Øyeren, ofte til Sandstangen og deretter gjennom Trøgstad. Neste etappe var til Nes i Østre Trøgstad eller Kopperud i Høland. Deretter smeltet ruta sammen med Milorgruta Fossen og det var som oftest de samme losene som førte de 2 siste etappene inn til Flatasetra og Rømungsneset.

Bilder er hentet fra følgende kilder: Forvarets historiske arkiver, Familiene Winsnes Diesen, Øiseth og Sigurdssøns private arkiver, og Timianforeningens egne arkiver. Alt er benyttet etter avtaler med rettighetshavere. Ingenting kan kopieres uten avtale med Foreningen Timian.